Kapittel IIIIII

Jeg våknet opp og øynene sve i i det sterke lyset. Jeg skjønte ingenting. Jeg kikket opp og så rundt meg i et hvit rom. Alle møblene der var hvite og minte meg om den vinteren jeg var hjemme. Hjemme sammen med familien, men hvor er de nå? Hvor er jeg nå? Plutselig kom det inn en mann i blåe klær. han så ut som han jobbet på et sykehus. Da forsto jeg det, jeg var på et sykehus. Begge armene mine var bandasjert inn. Mannen som kom inn så at jeg var våken og kom bort til meg. Han spurte om jeg hadde det bra og følte meg bra. Jeg kjente ingenting vondt og sa ja. Jeg spurte hva som hadde skjedd. Han forklarte at løven hadde kommet seg opp i vogna og bitt meg i armen, den hadde blitt skutt rett etterpå og kulen hadde gått igjennom hånda mi. Da skjønte jeg at alt som skjedde etter jeg hadde blacka ut var en drøm. Han sa at alt var bra med di andre passasjeren. Han sa jeg burde på litt søvn for å få sårene mine til å gro. Så gikk han ut. Jeg sovnet

Slutt

Kapittel IIIII

Jeg våknet og så rundt meg. Jeg forsto at jeg var helt alene inne på rommet vårt. Jeg så på klokka, den var 08:00. Ved siden av klokka lå det en lapp. På lappen sto at mamma og pappa hadde gått for å spise frokost. Jeg kledde på meg og gikk ut av rommet.  Da jeg kom ned i frokost hallen satt mamma og pappa og spiste. Hotell frokoster er den beste typen frokost synes jeg, det er så mye godt og velge i. Jeg tok et par pannekaker og en skive med sjokoladepålegg og gikk til bordet. Akkurat da jeg kom til boret gikk mamma og pappa til bassenget. Jeg spiste opp maten min og gikk ut til bassenget. Jeg tok av meg t-skjorta og la meg i solsenga rett ved siden av mamma og pappa. Da jeg lå der og stirret opp i himmelen så jeg plutselig en elefant. Jeg satt meg opp med engang opp og gnei meg i øynene. Det var virkelig en elefant. Jeg så på mamma og pappa, men nå var det ikke noen mamma og pappa der. Det var en hel flokk med elefanter overalt. Jeg skjønte ingenting. Alt ble svart...

Kapittel IIII

Jeg kikket opp der var mamma som kom løpende mot meg, det var mange folk foran meg, men hun presset seg forbi dem. Hun hadde tydeligvis hørt hva som hadde skjedd for hun klemte meg og spurte om jeg hadde det bra. Jeg så på henne og sa jeg hadde det bra og at alt var fint. Jeg fortalte om at jeg hadde blacka ut i tur vogna da løven hugg tak i det venstre bak hjørnet av vogna.  Jeg var egentlig veldig trøtt og sa til mamma at jeg ville legge meg nå.  Jeg gikk opp til rommet med mamma. Der lå pappa og sov. Han snorket litt, men ikke høyt nok til at jeg ikke var trøtt lenger. Jeg la meg i senga og sovnet...

Kapittel III

Men da blacka jeg ut og falt ned i vogna. Jeg våknet rett etterpå og så at lemmen som holdt bakenden fast løsnet og både løven og lemmen gikk i bakken. Vi kom oss raskt unna løven med den farten vi kjørte.  Damen som hadde skriket bak meg roet seg ned og tur vakta tok ned en rifle. Jeg hadde ikke sett rifla før nå, men jeg følte meg med en gang litt tryggere. 

Faren min hadde sagt at våpen er en falsk trygghet, selv om de kunne drepe kunne de også blir ødelagte og være ubrukelige når faren først er der. Jeg hadde sittet og stirret på tur vakta, jeg så bort fra ham og så hotellet. Når vi kom bort til hotellet sto det mang mennesker og ventet på oss. Plutselig hørte jeg noen rope navnet mitt...

Kapittel II

Glade dovendyr som danser i solnedgangen er det vakreste i verden. Det sa i hvert fall tur guiden vår da vi nærmet oss hotellet. Jeg tror ikke glade dovendyr er det vakreste i verden men jeg tror at dansende sjøløver i solnedgangen kan komme ganske nær det vakreste i verden. Jeg kunne se hotellet nå. Plutselig hørte vi et brøl bak oss, jeg skvatt til .Jeg kikket bak oss og der kom det løpende en svær løve med en flott manke. Den nærmet seg tur vogna med stormskritt. En gammel dame men øredobber lenger bak i vogna hylte. Plutselig hoppet den majestetiske løven og fikk tak med den ene poten i det venstre bakerst hjørnet av vogna. Men da...

Kapittel I

 Dette er ikke en sebra, dette er ikke to sebraer, men det er tre sebraer som smiler opp mot himmelen. Disse sebraene er ikke venner, de er brødre. Brødre som har levd sammen hele sitt liv. Men det store spørsmålet er -Hvorfor ler de? Kanskje lufta rundt dem smaker sukkerspinn og at de ikke smiler men smaker på all den deilige sukkerspinn lufta rundt dem. Eller kanskje Jon i midten fortalte en morsom vits, eller kanskje de ler av Lene Hyene som falt ut i vannet. Det er det ingen som vet. Men en ting er i hvert fall sikkert er at det er noe veldig morsomt i nærheten. Jeg kan ikke se noe som er så morsomt at de trenger å le av det rundt meg. Kanskje de teite sebraene lo av oss på turbussen. Jeg sitter på en turbuss og ser på disse tre sebraene gjennom kikkerten min. Det er morsomt og se på de. Tour guiden vår sa at vi startet og kjøre tilbake til hotellet. Jeg og familien min er på Afrika safari for å se på dyr. Jeg heter Ole.

Hei jeg er Ole jeg liker biler og traktorer